Enveloping Sound Music Series
11. Desember @ 20.00 (dørene åpner @ 19.00)
Rhys Chatham (US/FR)
BILLETTER / TICKETS
“GUITAR TRIO IS MY LIFE!”
Dette avvæpnende, konsise og personlige manifestoet ble i 2006 ropt ut av en lidenskapelig, beruset ung fan på en Rhys Chatham konsert i de facto hovedstaten for rock&roll, Cleveland. Det sier stort sett alt. “Guitar Trio” ble skrevet og for første gang fremført i 1977, og er ved første øyekast et verk for flere elektriske gitarer, hvor alle spiller den samme akkorden, E (vell, Em7, om du vil være spesifikk), med en spesiell tuning av strengene, i en rytme som vagt likner på den i «My Baby Does the Hanky Panky» av 60-talls gruppen Tommy James & the Shondells.
Senere versjoner inkorporerer flere gitarer, men akkorden og rytmen forblir den samme. Likevel er Chathams signaturverk mye mere enn bare dette; det er en komposisjon med et halv-liv, et eventyr i lyd som fortsetter å utstråle inflytelse og inspirasjon 30 år etter den først ble spilt i en New York nattklubb.
Høy, rå, ekstatisk New Yorsk minimalisme ha sitt opphav i verk av Tony Conrad og John Cale i tidlig 1960-tallet. Men, den originale premieren av Rhys Chathams «Guitar Trio» er på det punktet hvor ei elv av lyd fløt over og begynte å finne veien til mainstream. På den tiden hadde stykket en umiddelbar innvirkning; det plasserte Chatham i spissen av den voksende No Wave scenen, som blomstret i de illeluktende, fertile gatene i Lower East Side gjennom det sene 1970 tallet. Dets påvirkning spredte seg videre, ettersom protesjeer og medlemmer av Chathams ensemble brettet lyden inntil sin egen. Den lyden fortsetter å sive ut.
“GUITAR TRIO IS MY LIFE!”
That disarmingly concise personal manifesto was bellowed by a passionate, inebriated young fan at a 2006 Rhys Chatham concert in the de facto capital of rock & roll, Cleveland. It pretty much says it all.
Written and first performed in 1977, “Guitar Trio” is, at first glance, a work for multiple electric guitars, all playing the same chord, E (well, Em7, if you want to get specific), with a special tuning of the strings, in a rhythm that vaguely resembles that of “My Baby Does the Hanky Panky” by 60s group Tommy James & the Shondells. Later versions incorporate more guitars, but the chord and rhythm remains the same. Yet Chatham’s signature work is much more than that; it’s a composition with a half-life, an adventure in sound that continues to radiate influence and inspiration 30 years after it was first performed in a New York nightclub.
Loud, raw, ecstatic New York minimalism has its source in the work of Tony Conrad and John Cale in the early 1960s. However, the original premiere of Rhys Chatham’s “Guitar Trio” is the point at which that river of sound jumped its banks and began to wind its way to the mainstream. At the time, the piece had an immediate impact; it placed Chatham at the forefront of the burgeoning No Wave scene, which blossomed in the fetid, fertile streets of the Lower East Side during the late 1970s. Its influence spread further, as protégés and members of Chatham’s ensembles folded the sound into their own. That sound continues to seep outward.
www.rhyschatham.net